Tid for nok en liten ettertanke. I skrivende stund slutten på september. Om noen få måneder er jeg tilbake til den tiden da det hele begynte: Desember 2011 og januar 2012. Mye har jeg lært, store bekymringer har jeg hatt, lange og mange dager med stor frustrasjon og usikkerhet og sorg over mine to syke hester, en enda større sorg da Sirkeline måtte avlives – et tap jeg aldri vil bli ferdig med. Mange fortvilte hesteeiere er jeg blitt kjent med, – sammen har vi delt oppturer og nedturer. Gode diskusjoner har vi hatt. Enkelte diskusjoner har vært så preget av spekulasjoner og synsing, at de har gjort ting værre – for viktigheten av å være presis og rett er så nødvendig i denne sammenhengen – vi har ikke tid til å gjøre folk usikre og forvirret – når alt vi har behov for er å bli trygg og ha tro på at ting skal gå bra!
Å leke meg med uttrykket Ting Tar Tid har jeg gjort mang en gang. Har virkelig fått erkjent det i år!!! Jeg trodde ikke i mars at Armani enda i september ikke var ridbar. Jeg trodde ikke i mars at Sirkeline ville være død i april. Jeg trodde i mars at kanskje ville de i løpet av «kort tid» løse gåten om polyneuropati hos hest. Så feil kan jeg ta. Nå har jeg faktisk nok erfaring og kunnskap til å ikke ønske meg flere teorier uten en viss dokumentasjon om at «dette er riktig»! Seks syke hester har jeg fulgt nært, fire klarte seg ikke. Jeg må leve med at KANSKJE hvis jeg hadde gjort ting bare litt annerledes, så hadde KANSKJE Sirkeline levd enda.
Jeg har idag en vakker og stolt Armani som holder på og friskner til!! En herlig skapning som kommer løpende bare jeg viser meg – glad over at mams’n kommer – kanskje vanker det en gulrot og masse kos og litt tid sammen?! En skapning som humrer idet jeg parkerer bilen, en som roper etter meg og vil ha kontakt og lurer på om vi skal finne på noe idag da kanskje?!
En dag er han helt frisk igjen!! DET har vært fokuset mitt fra dag en!!!♥